Klimaregnskap

GHG-protokollen deler utslippene inn i Scope 1, Scope 2 og Scope 3: 

• Scope 1 omfatter de direkte utslippene fra virksomheten, som virksomheten har kontroll på. Dette er for eksempel utslipp fra virksomhetens egne biler og maskiner, og prosessutslipp fra virksomhetens aktiviteter.
  
  
• Scope 2 omfatter indirekte utslipp gjennom innkjøpt energi. Det kan være fjernvarme, strøm og liknende. I henhold til GHG-protokollen brukes to ulike metoder for å beregne klimagassutslipp fra scope 2, markedsbasert og lokasjonsbasert.
  
  
• Scope 3 omfatter alle andre indirekte utslipp. Det omfatter utslipp fra varer og tjenester virksomheten kjøper inn fra andre, som tjenestereiser, avfallsbehandling, andre innkjøpte varer og tjenester, og ansatte reiser til og fra jobb. Det omfatter også varer og tjenester virksomheten leverer, som energi som brukes i bruk av et produkt, sluttbehandling av et produkt og investeringer. Scope 3 er i henhold til GHG-protokollen frivillig å rapportere på, men de fleste virksomheter vil ha mest utslipp i denne kategorien. 

GHG-protokollen krever at utslipp av biogent CO2 beregnes separat fra scope 1, 2 og 3. Biogent CO2 oppstår ved forbrenning av planter og dyr. Siden vekster tar opp karbon fra atmosfæren, går karbonet inn i et kontinuerlig kretsløp mellom atmosfæren og biologiske byggesteiner. På denne måten skilles det biogene karbonet fra det fossile karbonet, som kull, olje og gass som har ligget under bakken i millioner av år.

Miljøfyrtårns klimaregnskap legger til rette for at alle virksomheter kan rapportere sine utslipp i Scope 1 og Scope 2, og deler av Scope 3. I Scope 3 kan virksomheter rapportere tjenestereiser, avfallsbehandling, frakt av varer og tjenester, samt ansattes reiser til og fra jobb. Biogent CO2 vises separat.

Dokumentasjon av alle utslippsfaktorer finnes i Miljøfyrtårnportalen eller kan sendes på etterspørsel til post@miljofyrtarn.no. 

I Miljøfyrtårns klimaregnskap brukes to ulike metoder for å beregne klimagassutslipp fra scope 2, markedsbasert og lokasjonsbasert. Kjøp av opprinnelsesgarantier vil synliggjøres i klimaregnskap i beregning etter markedsbasert metode. For å forstå virksomhetens eget klimafotavtrykk anbefaler Miljøfyrtårn å bruke lokasjonsbasert metode.   

Flere norske virksomheter og kommuner setter seg som mål å bli klimanøytrale. Det vil si at virksomhetens aktiviteter ikke har en netto negativ påvirkning på klima. I praksis er det ikke mulig for virksomheter å oppnå «netto null» kun ved reduksjon av egne utslipp av klimagasser på kort sikt. Mange supplerer derfor med tiltak som innkjøp av frivillige klimakreditter eller annen type kompensasjon for egne utslipp. 
 
Miljøfyrtårn mener virksomheter bør jobbe etter følgende prioritering for å redusere sitt klimafotavtrykk: 

1) Redusere utslipp i egen virksomhet – gjennom kort- og langsiktige tiltak, og å bruke klimaregnskapet for å få oversikt over utslipp og sette inn tiltak der det gir vesentlig reduksjon.  

2) Redusere utslipp i verdikjeden – gjennom varer og tjenester som virksomheten kjøper inn, og gjennom varer og tjenester som virksomheten leverer. Eksempler på dette er å 

• kjøpe inn mindre, eller kjøpe inn produkter eller tjenester med lavere klimagassutslipp 
• påvirke leverandører og samarbeidspartnere til å levere produkter eller tjenester med lavere klimagassutslipp 
• utvikle/designe egne produkter eller tjenester som bruker lite energi, har lang holdbarhet og kan repareres 

Når utslippene i egen drift og i verdikjeden er redusert så langt det er mulig kan man vurdere å kompensere for eget utslipp gjennom økonomisk støtte til klimatiltak. Her finnes det forskjellige ordninger og virkemidler:

Hensikten med opprinnelsesgarantier er å skape insentiver og bidra til økt produksjon av fornybar energi. På strømbørsen skiller ikke priskalkulasjonen mellom tilbud fra fossile eller fornybare strømprodusenter. Produsenter av fornybar strøm får et konkurransefortrinn sammenliknet med produsenter av fossil strøm ved at de har muligheten til å selge et sertifikat i tillegg til kilowatt-timen. 
 
Alle fornybare strømprodusenter får en opprinnelsesgaranti per enhet de produserer. Fornybar strøm kan ikke spores, og den fysiske strømmen er den samme. Garantien innebærer altså ikke at energien som faktisk leveres i stikkontakten er produsert med fornybare ressurser, men at kraftleverandøren har produsert tilsvarende energimengde av fornybare kilder. Dette er en ordning som er strengt styrt og det er ikke mulig å selge sertifikatet to ganger. Det er god kvalitet på denne ordningen: 

Kjøp av opprinnelsesgarantier vil synliggjøres i klimaregnskapets scope 2 i beregning etter markedsbasert metode, ettersom strøm som er dekket av opprinnelsesgarantier vil regnes som fornybar. Strøm som det ikke kjøpes opprinnelsesgarantier for vil etter markedsbasert metode regnes som ikke-fornybar. I henhold til denne metoden vil man altså kunne redusere utslippene i scope 2 ved å kjøpe opprinnelsesgarantier for strømmen man bruker. 

Miljøfyrtårn mener at det viktigste er å redusere sine egne utslipp og utslipp i verdikjeden så mye som mulig. Der det er mulig å bruke ressurser på direkte tiltak for å spare strøm/energi, vil Miljøfyrtårn anbefale det framfor å kjøpe opprinnelsesgarantier. Ved å kjøpe opprinnelsesgarantier for gjenværende strømforbruk, vil man sikre at kraften man kjøper er fornybar. 

Klimakreditter er en frivillig ordning for å «kompensere» for utslippene. Klimakreditter blir av og til omtalt som klimakvoter, men det er to forskjellige ordninger. Klimakvoter er regulert gjennom EUs kvotemarked og er obligatorisk for visse bransjer. 
 
Klimakreditter er frivillig finansiering til prosjekter som har som mål å redusere fremtidig klimapåvirkning. Eksempel på prosjekter kan være solcellepaneler på en skole i Uganda som erstatning for dieselaggregat eller lagring av klimagasser gjennom skogplantingsprosjekter. Det er en uregulert ordning, og det finnes mange tilbud på markedet med varierende kvalitet. Om man ønsker å kjøpe frivillige klimakreditter anbefaler Miljøfyrtårn å undersøke kvaliteten og å benytte anerkjente og sertifiserte ordninger. PwC og Zero har laget en rapport med en metode som kan brukes til å vurdere kvaliteten: Jakten på klimanøytralitet (ekstern lenke). 

Det viktigste er å redusere utslipp, sine egne og i verdikjeden, så mye som mulig. Anerkjente standarder på dette området som SBTi eller ISO forventer at selskaper først reduserer 90-95% av sine totale klimagassutslipp i scope 1, 2 og 3 for å oppnå «netto null». Det resterende kan kompenseres for ved bruk av mekanismer for å fjerne klimagasser fra atmosfæren. Bruk av frivillige klimakreditter kan ikke brukes som erstatning for å gjøre dype kutt i utslipp. 

Det kan også gis økonomisk støtte til for eksempel forsknings- eller bistandsprosjekt, og/eller miljøorganisasjoner. Dette kan ikke beregnes i CO2-ekvivalenter. Disse kan likevel ha en positiv effekt på klima og miljø, og underbygge virksomhetens ønske om å ta et samfunnsansvar. Ønsker man å støtte prosjekter, bør man velge prosjekter man stoler på. Det kan for eksempel være at organisasjonen er godkjent av innsamlingskontrollen. 

Merk at Miljøfyrtårn anser økonomisk støtte som et supplement, men vektlegger viktigheten av at virksomheter aktivt jobber for å redusere sine egne utslipp og utslipp i hele verdikjeden. Om en virksomhet vil synliggjør annen økonomisk støtte i Miljøfyrtårns klimaregnskap, kan det legges inn valgfritt som en kommentar i innrapporteringsskjemaet.